Et av de store paradoksene med foto er at fotografiet alltid utelater noe.
Uansett hvor vidvinklet objektivet er eller hvor nøye komposisjonen er, fotografiet er et fragment — et stykke revet ut av en større virkelighet.
Fordi et fotografi aldri inneholder alt minner det oss på skjønnheten som fins i det uferdige eller fragmenterte. I rommet av tvetydighet blir fotografiet ikke bare et bilde. Det blir et samarbeid mellom fotografen og betrakteren.
Kanskje er det den største styrken til fotografiet.
Tanker man kan få fra bildene i “Gjenskinn” prosjektet mitt:
En mann - eller er det en gutt? Sitter han og ser på kråka i det andre bildet, eller nyter han bare utsikten fra muren han sitter på og vet ikke om noen kråke? Kanskje sitter han og mediterer på kanten av Operataket i Oslo eller sitter han bare ser på fjorden? Bilder viser ikke hvor han eller kråka er - bare at de er - et eller annet sted. Vi vet ikke hvor de er på vei eller hva de tenker på. I stedet får vi fragmenter: en oransje genser, en hvit mur, en kråke i flukt mot noe, eller er det bort fra noe? Fotografiet blomstrer i denne ufullstendigheten. Det forklarer ikke. Det gir ikke en ferdig løsning. Det inviterer oss inn i det uferdige.
I en verden som konstant oppfordrer oss til klarhet, minner et godt fotografi oss om skjønnheten i det uferdige eller fragmenterte. Når alt er forklart, går hodene våre i passiv modus, men når noe forblir usagt, åpner en dør seg. Vi begynner å forestille oss, projisere, fullføre.
I dette rommet av tvetydighet blir fotografiet ikke bare et bilde, men et samarbeid mellom fotografen og betrakteren.
Vi har lært å tenke på fotografering som bevis — som en bekreftelse på hvordan noe så ut, eller hvor noen var. Men de mer interessante fotografiene, som disse, opererer i et annet register. De er fremstår mindre som dokumentasjon og mer som forslag. De hvisker i stedet for å rope. De gir oss rom til å trå inn i.
Hva om vi, som fotografer, omfavnet denne ufullstendigheten mer bevisst? Hva om vi sluttet å prøve å fange alt, og i stedet fokuserte på fragmentet, antydningen, det som er nesten? At noe er ufullstendig er ikke en feil — det er en strategi. Det er slik fotografi motsetter seg endelighet og holder seg selv levende.
Jeg håper mine fotografier minner oss om at noen ganger er det mest kraftfulle bildet det som ikke forklarer alt, det som får oss til å strekke oss, det som føles uferdig. På en måte er et hvert stort fotografi et spørsmålstegn — ikke et punktum. Og kanskje er vår rolle som fotografer ikke å svare, men å stille bedre spørsmål.
For til slutt er det ikke de komplette historiene som blir hos oss. Det er fragmentene. Hintene. Glimtet gjennom et vindu - eller som i mine “Gjenskinn” bilder - gjenskinnet fra vinduet.
Disse refleksjonene er inspirert av en tekst opprinnelig skrevet av Tomasz Trzebiatowski - Redaktør, FRAMES Magazine
Om bildene i Gjenskinn prosjektet:
“Da jeg så disse overraskende bildene for første gang følte jeg at det var som en våreksplosjon – et jubelskrik av kreativitet!
Se nøye på disse bildene – det er langt fra effekter – det er små historier skapt i et drømmeaktig bildespråk med utsøkt håndverk.
Og vi; betrakterne – kan spinne videre på hva vi opplever, åpne opp vår fantasi og videreutvikle inntrykkene. Møt disse bildene med åpent sinn og la oss berikes.”
Morten Krogvold
Bildene fra mine bildeserier finner du i menyen øverst på sidene